Det er evigheter siden forrige gang det kom et nytt innlegg her, men jeg lever (og løper!) i beste velgående. Akkurat nå har jeg eksamensperiode, og dette innlegget er et resultat av ren og skjær prokrastinering. Helt ærlig: Litteraturteori er rett og slett ikke noe som tenner meg. Det burde det kanskje vært, i og med at jeg elsker både å lese skjønnlitteratur og å skrive selv, men i studiesammenheng foretrekker jeg faktisk språkstrukturer. Litteraturteori er så svevende, det finnes liksom ikke noen klare, logiske fasitsvar.
De siste ukene har jeg slitt med såre skinnlegger igjen. Det startet da jeg ble litt for ivrig med å løpe på forfot (lande på forfoten i stedet for hælen) uten tilstrekkelig tilvenning. En stund klarte jeg å holde det i sjakk med å massere forsiden av leggene morgen og kveld, samt å tøye godt ut etter løpeøktene, men etter forrige løpeøkt ble det verre. Nå våger jeg ikke annet enn å ta en løpepause, for jeg er ikke interessert i å utvikle en ordentlig, langvarig beinhinnebetennelse.
Å ta helt pause fra treningen er imidlertid ikke et alternativ, særlig ikke nå som jeg er i innspurten av eksamensperioden. Jeg trenger alt jeg kan få av ekstra overskudd! Dermed blir det alternativ trening i en uke eller to. I går var det skikkelig sommervær i Sandnes, så det fristet ikke å trekke inn i en svømmehall. I stedet ble det en bokseøkt ute på terrassen med samboer som sparringspartner.
Bokseguri
Etter dette innlegget må jeg ta meg sammen og fokusere på pensum fram mot eksamen. Men fra 3. juni blir det forhåpentligvis kortere tid mellom hver oppdatering her inne, selv om jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor jeg egentlig vil med denne bloggen. Å bare skrive om min egen løpetrening blir liksom litt kjedelig i lengden. Jeg har et par idéer til kjekke innlegg, men vil gjerne ha flere forslag. Hva vil du at jeg skal skrive om? Jeg har vært inne på tanken om å prøve meg på noen journalistiske tekster, siden jeg tross alt har 30 studiepoeng i journalistikk, men synes det er litt flaut å skulle fortelle eventuelle intervjuobjekter at saken er «til bloggen min (som har hele 36 lesere)».
Jeg får vanligvis umiddelbart dårlig samvittighet hver gang jeg klager over tilværelsen. Det finnes så uendelig mange mennesker i verden som på så mange forskjellige måter har det verre enn meg, ikke sant?
Men denne helgen her synes jeg faktisk at jeg har lov til å klage litt. Bittelitt. Poden på 2 år har nemlig fått influensa med feber, diaré og hele pakken. Strengt tatt er det vel mer synd på ham enn på meg, men det at han er syk gjorde at han ikke fikk til å sove i sengen sin i natt. Han fant kun roen når han lå i armene mine, så i natt har jeg bysset og båret og trøstet – hele natten. Denne situasjonen måtte selvfølgelig oppstå samtidig med at jeg er alenemamma store deler av døgnet fordi samboeren min jobber nattevakt på sykehuset. Heldigvis kunne foreldrene mine og lillesøsteren min, God bless them all, være barnevakt på formiddagen i dag slik at jeg fikk meg noen sårt tiltrengte timer med søvn. Ellers vet jeg helt seriøst ikke hva jeg skulle ha gjort. Går liksom ikke rundt med et kjempestort overskudd av søvn fra før av, i og med at avkommet også til vanlig våkner flere ganger om natten og i tillegg har gjort det til rutine å stå opp klokka fem.
Jeg overlever, men dagens planlagte treningsøkt måtte bare drite og dra. Denne dagen har blitt tilbragt først i sengen og deretter på sofaen, med Shaun the Sheep på TV-skjermen og masse trøstemat på tallerken. Lillemann, stakkaren, spiser nesten ikke, så vi har forsøkt å lokke ham med både det ene og det andre. Yoghurt med müsli og blåbær er noe han vanligvis sluker, men i dag satt han bare og pirket i det (samt smørte halvparten utover bordet…). Selv iskrem, som er den absolutte favoritten, ville han bare ha én liten porsjon av. Heldigvis drikker han godt, og da vi tok tempen ved leggetid hadde han ikke feber lenger. Kanskje vi er så heldige å få sove litt ordentlig i natt 🙂
Sånn ellers har januar vært en bra måned på løpefronten, med 8 gode økter i løpet av de siste 3 ukene (alle innendørs på mølle, men dog). På mange andre fronter har det imidlertid vært en bedriten måned. Styggen på ryggen har vært på besøk igjen, og han klarte nesten å ødelegge for studiene mine, men det ser ut til at jeg klarer å ro det i land for denne gang.
Vet du ikke hvem Styggen på ryggen er? Her får du et hint:
Styggen og jeg går way back. Akkurat hvor langt er jeg ikke helt sikker på, for jeg får stadig nye aha-opplevelser når jeg reflekterer over fortiden min i lys av nye erfaringer og ny kunnskap. I den tiden jeg hadde et tvangspreget forhold til mat og trening, var det definitivt Styggen som holdt sinnet mitt som gissel, men etterhvert ser jeg at han nok var til stede i ganske stor grad også i tidligere tider. De siste to årene har det gått utrolig mye bedre, og jeg begynte faktisk å tro at jeg hadde beseiret ham en gang for alle. Men så kom han snikende, den luringen.
Jeg kjenner at jeg er litt ukomfortabel med å skrive om dette, for jeg beveger meg farlig nær overgangen fra personlig til privat. Men jeg vet at i det samfunnet vi lever i, som mange med god grunn velger å kalle prestasjonssamfunnet, er jeg langt i fra alene om å ha fått et litt for nært bekjentskap med Styggen. Åpenhet er en av de tingene som kan ufarliggjøre ham litt, tror jeg. Og er det noe Styggen blir svakere av, så er det å bli ufarliggjort. Det er verdt det å utlevere seg selv litt, om det kan føre til at vi kan fjerne litt av tabuet og stigmaet som følger med ham. Og i tilfelle det fortsatt er noen tvil: Jeg snakker om angst. Styggen på ryggen er angst.
Løping hjelper mye. Å løpe har allerede gjort meg sterkere mentalt, selv om jeg enda ikke har lagt de veldig lange distansene bak meg. Når jeg løper, beveger jeg meg ut av komfortsonen min og rekker med det finger’n til Styggen. Det føles ufattelig bra. Det har imidlertid veldig mye å si at jeg nå løper av de riktige grunnene. Trening hadde ikke noen positiv effekt på min psykiske helse for fem-seks år siden, tvert i mot. Da trente jeg for hardt og for ofte, og jeg gjorde det fordi jeg av en eller annen grunn hadde fått det for meg at om jeg bare hadde en «perfekt» og veltrent kropp, ville alle de tingene som var vanskelige i livet på mirakuløst vis ordne seg. Det var feil. Obviously.
Kjenner du til Styggen? Del gjerne din historie i kommentarfeltet, om du føler for det… Kommentarfeltet mitt er forresten så lite brukt at jeg begynner å lure på om det i det hele tatt fungerer, men det er lov å gjøre et forsøk iallefall 😉
På høy tid å skrive årets første innlegg. Godt nytt år, forresten! 🙂
Denne uken har jeg, tross lite søvn, biltrøbbel og sykt barn, klart å lure inn tre treningsøkter, og det føles herved trygt å påstå at jeg nå offisielt har kommet i gang med løpingen igjen. Jeg har imidlertid jukset litt, og løpt inne på mølle på treningssenteret. Glatte veier og sprengkulde er liksom ikke helt optimale forhold for å komme i gang igjen etter flere måneders opphold… men utover våren blir det garantert utendørsløping. Jon og jeg har nemlig kjøpt en splitter ny joggevogn i julegave til hverandre, og den er så digg at den bare må brukes mest mulig. Merket er Thule Urban Glide, og den funker like bra på løpetur som på shopping, og er superlett å slå sammen og legge bak i bilen. Med andre ord kan vi nå kvitte oss med den andre shoppingtrilla, en forferdelig knirkete, klumpete og kjip greie fra Carena som vi kommer til å være sjeleglade for å være kvitt.
Slik ser det nye vidunderet ut!
Årets store mål er fortsatt å løpe halvmaraton i Stavanger i slutten av august, men jeg har jo lært på den harde måten at jeg må sette meg små, oppnåelige delmål og ikke gå for ambisiøst til verks… Første delmål er derfor å kunne løpe 5 km på 30 minutter i slutten av februar. Jeg har funnet et treningsprogram for de helt utrente, som egentlig går over 12 uker. Jeg startet rett på uke 5, og til min store glede er jeg fortsatt i bedre form enn jeg var da jeg startet i fjor sommer. Å løpe i rolig tempo i 10 minutter i strekk er null problem. Det klarte jeg definitivt ikke da jeg startet i fjor! Husker med skrekk og gru at jeg slet med å passere mer enn 4 lyktestolper i ett drag. Hoho.
Dette treningsprogrammet går så enkelt og forsiktig framover at jeg nesten står og hopper etter endt økt fordi jeg helst vil løpe enda mer, og det er akkurat slik det bør være nå i starten. Så er det bare å krysse fingrene for at jeg klarer å holde dette gående i mange uker framover. Foreløpig føles det bra! Det skal ikke stå på motivasjonen iallefall 🙂
lillefixen 
Nyeste kommentarer