Jeg får vanligvis umiddelbart dårlig samvittighet hver gang jeg klager over tilværelsen. Det finnes så uendelig mange mennesker i verden som på så mange forskjellige måter har det verre enn meg, ikke sant?

Men denne helgen her synes jeg faktisk at jeg har lov til å klage litt. Bittelitt. Poden på 2 år har nemlig fått influensa med feber, diaré og hele pakken. Strengt tatt er det vel mer synd på ham enn på meg, men det at han er syk gjorde at han ikke fikk til å sove i sengen sin i natt. Han fant kun roen når han lå i armene mine, så i natt har jeg bysset og båret og trøstet – hele natten. Denne situasjonen måtte selvfølgelig oppstå samtidig med at jeg er alenemamma store deler av døgnet fordi samboeren min jobber nattevakt på sykehuset. Heldigvis kunne foreldrene mine og lillesøsteren min, God bless them all, være barnevakt på formiddagen i dag slik at jeg fikk meg noen sårt tiltrengte timer med søvn. Ellers vet jeg helt seriøst ikke hva jeg skulle ha gjort. Går liksom ikke rundt med et kjempestort overskudd av søvn fra før av, i og med at avkommet også til vanlig våkner flere ganger om natten og i tillegg har gjort det til rutine å stå opp klokka fem.

Jeg overlever, men dagens planlagte treningsøkt måtte bare drite og dra. Denne dagen har blitt tilbragt først i sengen og deretter på sofaen, med Shaun the Sheep på TV-skjermen og masse trøstemat på tallerken. Lillemann, stakkaren, spiser nesten ikke, så vi har forsøkt å lokke ham med både det ene og det andre. Yoghurt med müsli og blåbær er noe han vanligvis sluker, men i dag satt han bare og pirket i det (samt smørte halvparten utover bordet…). Selv iskrem, som er den absolutte favoritten, ville han bare ha én liten porsjon av. Heldigvis drikker han godt, og da vi tok tempen ved leggetid hadde han ikke feber lenger. Kanskje vi er så heldige å få sove litt ordentlig i natt 🙂

Sånn ellers har januar vært en bra måned på løpefronten, med 8 gode økter i løpet av de siste 3 ukene (alle innendørs på mølle, men dog). På mange andre fronter har det imidlertid vært en bedriten måned. Styggen på ryggen har vært på besøk igjen, og han klarte nesten å ødelegge for studiene mine, men det ser ut til at jeg klarer å ro det i land for denne gang.

Vet du ikke hvem Styggen på ryggen er? Her får du et hint:


Styggen og jeg går way back. Akkurat hvor langt er jeg ikke helt sikker på, for jeg får stadig nye aha-opplevelser når jeg reflekterer over fortiden min i lys av nye erfaringer og ny kunnskap. I den tiden jeg hadde et tvangspreget forhold til mat og trening, var det definitivt Styggen som holdt sinnet mitt som gissel, men etterhvert ser jeg at han nok var til stede i ganske stor grad også i tidligere tider. De siste to årene har det gått utrolig mye bedre, og jeg begynte faktisk å tro at jeg hadde beseiret ham en gang for alle. Men så kom han snikende, den luringen.

Jeg kjenner at jeg er litt ukomfortabel med å skrive om dette, for jeg beveger meg farlig nær overgangen fra personlig til privat. Men jeg vet at i det samfunnet vi lever i, som mange med god grunn velger å kalle prestasjonssamfunnet, er jeg langt i fra alene om å ha fått et litt for nært bekjentskap med Styggen. Åpenhet er en av de tingene som kan ufarliggjøre ham litt, tror jeg. Og er det noe Styggen blir svakere av, så er det å bli ufarliggjort. Det er verdt det å utlevere seg selv litt, om det kan føre til at vi kan fjerne litt av tabuet og stigmaet som følger med ham. Og i tilfelle det fortsatt er noen tvil: Jeg snakker om angst. Styggen på ryggen er angst.

Løping hjelper mye. Å løpe har allerede gjort meg sterkere mentalt, selv om jeg enda ikke har lagt de veldig lange distansene bak meg. Når jeg løper, beveger jeg meg ut av komfortsonen min og rekker med det finger’n til Styggen. Det føles ufattelig bra. Det har imidlertid veldig mye å si at jeg nå løper av de riktige grunnene. Trening hadde ikke noen positiv effekt på min psykiske helse for fem-seks år siden, tvert i mot. Da trente jeg for hardt og for ofte, og jeg gjorde det fordi jeg av en eller annen grunn hadde fått det for meg at om jeg bare hadde en «perfekt» og veltrent kropp, ville alle de tingene som var vanskelige i livet på mirakuløst vis ordne seg. Det var feil. Obviously.

Kjenner du til Styggen? Del gjerne din historie i kommentarfeltet, om du føler for det… Kommentarfeltet mitt er forresten så lite brukt at jeg begynner å lure på om det i det hele tatt fungerer, men det er lov å gjøre et forsøk iallefall 😉