Deg være ære

Om noen timer er det nøyaktig fem år siden den rareste og mest nervepirrende arbeidsdagen jeg hadde i løpet av den sommeren jeg jobbet på Ark bokhandel på Kvadrat. Da kom det nemlig en dame fram til kassen og forkynte med skjelvende stemme at noen hadde sprengt Stortinget i lufta. Det viste seg at hun hadde misforstått en smule, men det som i virkeligheten skjedde var jo ikke akkurat noe særlig mindre tragisk eller skremmende. Resten av arbeidsdagen solgte vi rekordlite bøker (sorry, Silje!). Vi ble stående og prate med kunder om det som skjedde, mens vi kontinuerlig oppdaterte nettavisen på PC-en i kassen. Det hele var surrealistisk, og jeg tror faktisk ikke jeg er i stand til å forestille meg hvordan det var for de som opplevde terroren på nært hold, de som faktisk var i livsfare, helt på ordentlig, på en idyllisk øy i trygge, lille Norge.

I dag har jeg sangen «Deg være ære» på hjernen. Det er merkelig, for jeg er nokså sikker på at jeg ikke har hørt denne sangen noe sted i dag. Jeg tror kanskje det handler om stemningen jeg kommer i på denne datoen. Det er litt den samme stemningen som jeg kom i da jeg var liten og foreldrene mine hørte på gudstjeneste på radioen i hytta på langfredag. En stille, dyster stemning, preget av ord om lidelse og død.

Det er sprøtt å tenke på at én mann alene kunne forårsake så mye frykt, lidelse og død. Men ideologien han stod for var han ikke alene om, og denne ideologien ser dessverre ut til å spre seg. Det er nøyaktig som terroristen vil ha det. Det paradoksale med hele greia er at terroristene «på den andre siden» – IS og deres like, ønsker akkurat det samme. Høyreekstreme og islamister hater hverandre, men samtidig ønsker de det samme: Å spre fremmedfrykt, hat og splittelse i samfunnet.

La dem ikke vinne. La oss stå sammen for et inkluderende samfunn. La oss gjøre det stikk motsatt av det terroristene ønsker – la oss leve fryktløst, elske hverandre og ta vare på hverandre, uavhengig av religion, kulturell bakgrunn og hudfarge.

Til minne om de som mistet livet 22. juli 2011. Vi glemmer aldri!

Hvil i fred!

Bokseguri

Det er evigheter siden forrige gang det kom et nytt innlegg her, men jeg lever (og løper!) i beste velgående. Akkurat nå har jeg eksamensperiode, og dette innlegget er et resultat av ren og skjær prokrastinering. Helt ærlig: Litteraturteori er rett og slett ikke noe som tenner meg. Det burde det kanskje vært, i og med at jeg elsker både å lese skjønnlitteratur og å skrive selv, men i studiesammenheng foretrekker jeg faktisk språkstrukturer. Litteraturteori er så svevende, det finnes liksom ikke noen klare, logiske fasitsvar.

De siste ukene har jeg slitt med såre skinnlegger igjen. Det startet da jeg ble litt for ivrig med å løpe på forfot (lande på forfoten i stedet for hælen) uten tilstrekkelig tilvenning. En stund klarte jeg å holde det i sjakk med å massere forsiden av leggene morgen og kveld, samt å tøye godt ut etter løpeøktene, men etter forrige løpeøkt ble det verre. Nå våger jeg ikke annet enn å ta en løpepause, for jeg er ikke interessert i å utvikle en ordentlig, langvarig beinhinnebetennelse.

Å ta helt pause fra treningen er imidlertid ikke et alternativ, særlig ikke nå som jeg er i innspurten av eksamensperioden. Jeg trenger alt jeg kan få av ekstra overskudd! Dermed blir det alternativ trening i en uke eller to. I går var det skikkelig sommervær i Sandnes, så det fristet ikke å trekke inn i en svømmehall. I stedet ble det en bokseøkt ute på terrassen med samboer som sparringspartner.

Bokseguri

Etter dette innlegget må jeg ta meg sammen og fokusere på pensum fram mot eksamen. Men fra 3. juni blir det forhåpentligvis kortere tid mellom hver oppdatering her inne, selv om jeg må innrømme at jeg ikke helt vet hvor jeg egentlig vil med denne bloggen. Å bare skrive om min egen løpetrening blir liksom litt kjedelig i lengden. Jeg har et par idéer til kjekke innlegg, men vil gjerne ha flere forslag. Hva vil du at jeg skal skrive om? Jeg har vært inne på tanken om å prøve meg på noen journalistiske tekster, siden jeg tross alt har 30 studiepoeng i journalistikk, men synes det er litt flaut å skulle fortelle eventuelle intervjuobjekter at saken er «til bloggen min (som har hele 36 lesere)».

Vi får se! Tilbake til bøkene…

 

Håp i hengende snøre

Jeg har innsett at det ikke er normalt med så store startproblemer som jeg har hatt tross gode sko og forsiktig innkjøring, så jeg har endelig tatt til vett og kommet meg til en fysioterapeut. Etter litt googling falt valget på Stavanger Idrettsklinikk, og det viste seg å være et godt valg. Fysioterapeuten hadde erfaring med løping og ga meg et par aha-opplevelser som kommer meget godt med videre. Hun teipet det vonde kneet mitt, og det gjorde virkelig susen. Jeg har fått såkalt «rørlegger-kne» etter å ha sittet for mye på kne på hardt underlag, så akkurat det har ikke noe med løpingen å gjøre. Fikk klarsignal til å løpe igjen med en gang, og det føltes bra!

Når det gjelder de andre problemene jeg har hatt, som vond ankel og beinhinnebetennelser, fikk jeg se med egne øyne hva som var problemet. Hun filmet meg mens jeg løp på mølle, og viste meg etterpå at jeg synker for mye ned i hoftene i stegene, og at knærne mine peker litt innover mens jeg løper. Jeg har ikke lagt merke til det før nå, men knærne mine stryker faktisk borti hverandre innimellom mens jeg løper. Det skyldes feil stilling i hofteleddene, mest sannsynlig en «dame-greie» som har kommet etter at jeg har vært gravid pga. diverse endringer som skjer i bekken og setemuskulatur, og kan trenes bort. Heldigvis. Jeg har fått instrukser om å gjøre tre styrkeøvelser som forhåpentligvis skal bidra til å gjøre meg til en så skadefri løper som mulig: Ettbens knebøy, knebøy med strikk rundt lårene og hoftestrekk.

Disse øvelsene kjennes mildt sagt effektive ut, for jeg har hatt den verste gangsperren i manns minne. Fytti rakkeren! Det er i slike stunder man lærer seg å sette pris på de små ting i livet, som å kunne gå ned trapper eller sette seg ned på toalettet uten å stønne av smerte… 🙂

Nå går jeg våren i møte med fornyet tro på framtiden. Det blir nok mye støle muskler framover, og det er akkurat slik jeg vil ha det 😀

Ser ikke fram til å rive av denne :-S